Mens PFI- og ISO-standardene virker veldig like på mange måter, er det viktig å merke seg de ofte subtile forskjellene i spesifikasjonene og de refererte testmetodene, siden PFI og ISO ikke alltid er sammenlignbare.

Nylig ble jeg bedt om å sammenligne metodene og spesifikasjonene referert til i PFI-standardene med den tilsynelatende lignende ISO 17225-2-standarden.

Husk at PFI-standardene ble utviklet for den nordamerikanske trepelletsindustrien, mens de nylig publiserte ISO-standardene i de fleste tilfeller ligner tidligere EN-standarder, som ble skrevet for de europeiske markedene. ENplus og CANplus refererer nå til spesifikasjonene for kvalitetsklassene A1, A2 og B, som skissert i ISO 17225-2, men produsenter produserer først og fremst "A1-klasse".

Mens PFI-standardene gir kriterier for premium-, standard- og brukskvaliteter, produserer det store flertallet av produsenter premiumkvalitet. Denne øvelsen sammenligner kravene til PFIs premiumklasse med ISO 17225-2 A1-klasse.

PFI-spesifikasjoner tillater et bulktetthetsområde på 40 til 48 pund per kubikkfot, mens ISO 17225-2 refererer til et område på 600 til 750 kilogram (kg) per kubikkmeter. (37,5 til 46,8 pund per kubikkfot). Testmetodene er forskjellige ved at de bruker beholdere av forskjellig størrelse, forskjellige metoder for komprimering og forskjellige hellehøyder. I tillegg til disse forskjellene har begge metodene iboende stor grad av variabilitet som følge av at testen er avhengig av individuell teknikk. Til tross for alle disse forskjellene og den iboende variasjonen, ser de to metodene ut til å generere lignende resultater.

PFIs diameterområde er 0,230 til 0,285 tommer (5,84 til 7,24 millimeter (mm). Dette er med den forståelsen at amerikanske produsenter hovedsakelig bruker en en kvart-tommers dyse og noen litt større dysestørrelser. ISO 17225-2 krever at produsenter deklarerer 6 eller 8 mm, hver med en toleranse pluss eller minus 1 mm, noe som gir mulighet for et potensialområde på 5 til 9 mm (0,197 til 0,354 tommer) gitt at 6 mm diameteren ligner mest på den vanlige en kvart tomme (6,35 mm). ) matrisstørrelse, vil det forventes at produsenter vil deklarere 6 mm. Det er usikkert hvordan produktet med en diameter på 8 mm vil påvirke ovnens ytelse.

For holdbarhet følger PFI-metoden tumbler-metoden, hvor kammerdimensjonene er 12 tommer x 12 tommer x 5,5 tommer (305 mm x 305 mm x 140 mm). ISO-metoden bruker en lignende tumbler som bare er litt mindre (300 mm x 300 mm x 120 mm). Jeg har ikke funnet at forskjellene i boksdimensjonene forårsaker en signifikant forskjell i testresultater, men i teorien kan den litt større boksen foreslå en litt mer aggressiv test for PFI-metoden.

PFI definerer finstoff som materiale som passerer gjennom en en åttendedels-tommers nettingskjerm (3,175 mm kvadratisk hull). For ISO 17225-2 er finstoff definert som materiale som passerer gjennom en 3,15 mm rund hullskjerm. Selv om skjermdimensjonene 3.175 og 3.15 virker like, fordi PFI-skjermen har firkantede hull og ISO-skjermen har runde hull, er forskjellen i blenderstørrelse omtrent 30 prosent. Som sådan klassifiserer PFI-testen en større del av materialet som finstoff, noe som gjør det vanskeligere å bestå PFI-finstofftesten, til tross for at de har et sammenlignbart finstoffkrav for ISO (begge refererer til en bøtegrense på 0,5 prosent for materiale i poser). I tillegg fører dette til at holdbarhetstestresultatet blir omtrent 0,7 lavere ved testing via PFI-metoden.

For askeinnhold bruker både PFI og ISO ganske like temperaturer for asking, 580 til 600 grader Celsius for PFI, og 550 C for ISO. Jeg har ikke sett en signifikant forskjell mellom disse temperaturene, og jeg anser disse to metodene for å gi sammenlignbare resultater. PFI-grensen for aske er 1 prosent, og ISO 17225-2-grensen for aske er 0,7 prosent.

Når det gjelder lengde, tillater ikke PFI at mer enn 1 prosent er lengre enn 1,5 tommer (38,1 mm), mens ISO ikke tillater at mer enn 1 prosent er lengre enn 40 mm (1,57 tommer) og ingen pellets lengre enn 45 mm. Når man sammenligner 38,1 mm 40 mm, er PFI-testen strengere, men ISO-spesifikasjonen om at ingen pellet kan være lengre enn 45 mm kan gjøre ISO-spesifikasjonene strengere. For testmetoden er PFI-testen mer grundig, ved at testen utføres på en prøvestørrelse på minimum 2,5 pund (1134 gram) mens ISO-testen utføres på 30 til 40 gram.

PFI og ISO bruker kalorimetermetoder for å bestemme oppvarmingsverdien, og begge de refererte testene gir sammenlignbare resultater direkte fra instrumentet. For ISO 17225-2 er imidlertid spesifisert grense for energiinnhold uttrykt som netto brennverdi, også referert til som lavere varmeverdi. For PFI uttrykkes varmeverdien som brutto brennverdi, eller høyere varmeverdi (HHV). Disse parameterne er ikke direkte sammenlignbare. ISO gir en grense for at A1-pellets må være større enn eller lik 4,6 kilowatt-timer per kg (tilsvarer 7119 Btu per pund). PFI-standarden krever at produsenten oppgir minimum HHV som er mottatt.

ISO-metoden for klor refererer til ionekromatografi som den primære metoden, men har språk for å tillate flere direkte analyseteknikker. PFI lister opp flere aksepterte metoder. Alle er forskjellige i deteksjonsgrenser og nødvendig instrumentering. PFIs grense for klor er 300 milligram (mg), per kilogram (kg) og ISO-kravet er 200 mg per kg.

PFI har foreløpig ikke metaller oppført i sin standard, og ingen testmetode er spesifisert. ISO har grenser for åtte metaller, og refererer til en ISO-testmetode for å analysere metaller. ISO 17225-2 lister også opp krav til flere tilleggsparametere som ikke er inkludert i PFI-standardene, inkludert deformasjonstemperatur, nitrogen og svovel.

Mens PFI- og ISO-standardene virker veldig like på mange måter, er det viktig å merke seg de ofte subtile forskjellene i spesifikasjonene og de refererte testmetodene, siden PFI og ISO ikke alltid er sammenlignbare.